Bridgens historie


Bridge har sine røtter i et kortspill kalt whist, som var veldig populært blant overklassen i England på 1700-tallet. I likhet med spillet bridge slik vi kjenner det i dag, hadde whist fire spillere fordelt på to lag. Alle spillerne fikk utdelt 13 kort hver, og formålet var å få så mange stikk som mulig i løpet av en spillrunde. I motsetning til i moderne bridge, var det ingen budrunde for å avgjøre trumfen. Tildelingen av poeng etter endt runde var dessuten langt enklere.

Selv om spillet whist var mye enklere og mindre sofistikert enn bridge, var det veldig populært. Det ble raskt spredt rundt om i verden, og i Tyrkia utviklet det seg videre og fikk navnet bridge på starten av 1900-tallet. De lærde strides om opphavet til dette navnet, men mange mener at det ble tildelt under Krimkrigen. Engelske soldater som deltok i denne krigen, var nødt til å krysse en bro for å komme seg til cafeen hvor de på kveldstid spilte kortspill og hygget seg. Kortspillet fikk etter hvert flere regler, og budrunder og en mer komplisert poenggiving ble en del av spillet.

1925 er et spesielt viktig år i bridgens historie. Det hele startet da amerikaneren Harold Vanderbilt var om bord et dampskip som skulle krysse Panamakanalen. På kvelden satt Harold og spilte bridge med noen venner, da en tilskuer poengterte at det burde gis flere poeng om et lag klarte å vinne en runde bridge med dårligere kort enn motstanderlaget. Harold var åpenbart enig med tilskueren, og satte seg ned samme natt for å utforme reglene og poenginndelingen slik vi kjenner dem i dag. Det er faktisk slik at med unntak av svært få poengsummer, er reglene for poeng i bridge i dag akkurat de samme som de Harold noterte ned den natten i 1925.

Etter implementeringen av de nye reglene, vokste interessen for bridge voldsomt i Amerika. Gjennom bridgens gullalder på 30- og 40-tallet, ble det spilt mange velkjente og godt dokumenterte turneringer. En svært viktig kamp i historien til bridge fant sted da et lag ledet av Walter Buller fra England spilte mot et lag ledet av amerikaneren Ely Culbertson. Buller gikk veldig høyt ut og lovet å knuse amerikanerne, men tapte stort. Det flaue nederlaget førte til at Culbertson raskt ble anerkjent som den største autoriteten innenfor bridge, og hans bok Contract Bridge Blue Book ble umiddelbart en bestselger. 

Det kanskje best kjente bridgeoppgjøret, kjent som Culbertson-Lenz kampen, fant sted i 1931, da Culbertson utfordret en annen amerikansk bridgeekspert ved navn Sydney Lenz. Dette oppgjøret hadde utbredt markedsføring, og man kan finne kommentarer om det i aviser over hele verden. Culbertson påsto veldig høyrøstet at hans strategi rundt budgiving, som var gjengitt i boken hans, kom til å sikre ham seieren. Oppbygningen og dekningen av kampen i aviser og radio gjorde sitt til at bridge ble enda mer populært. Da Culbertson endelig kom seirende ut av denne turneringen, kunne bridge måle seg med baseball i popularitet i Amerika.

De kommende tiårene så man en vesentlig nedgang i interessen for bridge, men spillet var fortsatt ganske populært. Flere kjente tidsskrifter rundt om i verden hadde regelmessige innlegg om bridge, men man kan vel trygt si at spillet aldri fant tilbake til statusen det hadde under gullalderen.